Lavt henger de, og sure er de. Med sitt Nafea faa ipoipo viser Paul Gauguin en blanding av medynk og forakt for kvinner som ikke rekker å gifte seg før alderen tar dem. Ikke rart dette bildet koster skjorta.
Nafea faa ipoipo (1892) ble i 2015 solgt for 300 millioner dollar, og ble med det verdens dyreste bilde. I 2016 ble rekorden tangert av Willem de Koonigs Interchange (1955). I juni 2017 ble man usikker på om Gauguins bilde virkelig ble solgt for 300 millioner. Mye tyder på at den egentlige prisen var 230 eller 250 millioner dollar. Hvis det er tilfellet, er det i dag verdens tredje dyreste maleri.
Men det er faktisk ikke sikkert at bildet i det hele tatt ble solgt i 2015. I så fall må salgsprisen ved forrige salg av bildet, i 1917, tas med i beregningen. Den gangen var prisen på 18 000 sveitsiske franc, som omregnet til dagens pengeverdi grovt regnet tilsvarer 336 600 dollar. Ikke direkte billig den gangen heller, med andre ord. Jeg har ikke tatt meg bryet med å finne ut hvilken plass bildet stiller seg på listen over historiens dyreste bilder dersom 1917-salget er dette bildets siste, men vi kan tippe at det ligger på rundt 10 000-plass.
Så til selve bildet. Vi ser et utsnitt av Tahiti rundt tidspunktet for øyens vestlige okkupasjons 100-årsjubileum. Som vanlig har Gauguin malt landskapet med venstre hånd. Vi ser (fra øverst til nederst) himmelen, noen fjell, noen busker, litt gulgrønt gress, litt vann hvor det vokser trær, omgitt av et gult jorddekke, og så litt grønt gress. Nederst i venstre hjørne ser vi en stein med kunstnerens signatur. Stort mer er det ikke å si om landskapet, annet enn at det fra den ene av trestammene skriker imot oss en liten gul flekk – sannsynligvis lav. Lav er ikke direkte skadelig for treets helse, men kan heller ikke akkurat betegnes som et flatterende tilskudd til treets estetiske fremtoning. Lav er en parasittisk organisme; nytten den har av treet, som er en forutsetning for at laven kan oppstå og leve, blir ikke gjengjeldt, ikke ulikt den vestlige utarmingen av Tahiti, som for polynesernes del har ført lite godt med seg.
Vi ser fire figurer i bildet; to i forgrunnen og to i bakgrunnen. Ansiktet til den fremste av dem, røper at det er en kvinne, og den rosa kjolen til den bakerste antyder at også denne kan være en kvinne. De to i bakgrunnen er det litt verre med – vi kan ikke være helt sikre, men den blå drakten på figuren til venstre kan tyde på at det er en mann, og den rosa drakten på den til høyre har typisk kvinnefarge. For meg ser det ut som de er på vei mot oss, men det motsatte er ikke umulig; det er vanskelig å se disse figurene og samtidig hindre tankene i å fly hen til Halfdan Egedius’ Lørdagskveld (1893):
Mye tyder på at Egedius’ bildes figurers bevegelse ut mot disen blant trærne symboliserer selve dødens komme, så hvis Gauguins figurer kommer mot oss, er det vanskelig å se hvordan de kan symbolisere noe annet enn selve livets komme. En tredje mulighet er at de står stille. Hvis så er tilfellet, symboliserer de ingenting.
Mer interessante er de to fremste figurene. Den aller fremste av dem – den åpenbare kvinnen – er det lite å si om. Ansiktet hennes er Gauguin-flatt, og hun har en blomst i håret som sikkert symboliserer ungdom. Hun trekker litt i blusen sin, en forførende gest; det er som om hun antyder en betinget villighet til å blotte brystene sine. Bildets tittel gir oss et hint om hva betingelsen for brystets blotten er (Nafea faa ipoipo betyr «Når skal du gifte deg?»), og med bakgrunn i den gjennomsnittlige alder for giftemål på det den gang halvsiviliserte Tahiti (16 år), er det grunn til å tro at de to kvinnene som utgjør bildets hovedmotiv, og som åpenbart er både ugifte og godt oppe i tyveårene, ikke har greid å gifte seg ennå, og det begynner å haste. Da nytter det ikke lenger med et pent ansikt og et yndig vesen; her kreves eksponering av de mer private kroppsdeler. Eventuelt kan kvinnens iver etter å frigjøre seg fra tekstilene være uttrykk for et dypere ønske om å frigjøre Tahiti fra Vestens – her representert ved blusen – klamme omfavnelse, som forresten også har skammeliggjort, og sikkert nedlagt forbud mot, den polynesiske nakenhetskulturen (og helt tilfeldig kan det da ikke være at «vesten» også er bestemt form entall av den norske betegnelsen på et klesplagg).
Bildets tematiske høydepunkt er figuren i rosa kjole. For det første er det vanskelig å avgjøre hva hun har under kjolen. Gauguins utsnitt av motivet setter betrakteren i stand til å lure på om kjolen munner ut i et par føtter eller noe annet. Rent intuitivt tenker man at det må være føtter, siden venninnen har det. Men det kan også være en halefinne – at det er en havfrue vi har med å gjøre. Dammen de har like bak seg kan da ikke være der av ren tilfeldighet (og atter må vi ta en snartur innom språket her: Det norske «havfrue» antyder en gift skapning, mens det engelske «mermaid» antyder det motsatte. På fransk heter det «sirène», et ord som ikke sier oss noe som helst).
Det er vanskelig å ikke legge merke til formen den rosa figurens høyre hånd er i ferd med å anta der den stikker opp bak venninnens rygg. Vi kjenner straks igjen langfingeren som er på vei opp, og ansiktsuttrykket håndens eier lar eksponere for maleren, kan tyde på at det er dennes retning gesten er ment å siktes mot. Ja, det er lett å misbillige en slik tanke; man tror den obskøne, hevede langfinger er en nyere oppfinnelse, men faktum er at man allerede under antikken anskueliggjorde sin digitus medius manus for folk man mislikte. Polyneserne, her representert ved den rosa kvinnen, bruker altså Vestens egen gest i sin protest mot det omkring hundre år forut for det avbildede øyeblikk inntrufne; europeernes inntog på øyene sent på 1700-tallet, og det påfølgende marerittet av en sivilisering som polyneserne ble offer for. Dessverre for henne utgjør gesten neppe mer enn en gest, da Vesten for lengst har innsett at visuelle obskøniteter lett kan ignoreres; det er bare å flytte blikket. Heldigvis for oss nøyet ikke Gauguin seg med å holde blikket på kvinnen – han trakk penselen. Takket være ham kan vi, her vi sitter på toppen av verdensballen, lære noe av dette bildet, ikke bare om historien, men også om oss selv – gitt at våre vestlige blikk orker å hvile på det.
