Borgerskapets siste måltid – et gastronomisk feilskjær

«Freedom from want» er Norman Rockwells siste desperate forsøk på å mane proletariatet til kamp. Men i sin forbauselse over oppgavens vanskelighet, slenger kunstneren seg villig utfor overtydelighetens stup. Rockwell fornekter seg ikke.

Alt under urfremvisningen av «Freedom from want» ble bildet avslørt som det kommunistiske, oppviglerimanende makkverket det er. Det er i det hele tatt et under at bildet i våre liberale dager fremdeles henges opp i utstillinger til allmenn beskuelse – for ikke å si avsky.

Det første som slår oss i møtet ved dette verket – noe som fra kunstnerens side er ment å bidra til forvirring – er det høye antallet personer som er avbildet. Det tar en stund å få oversikt over det hele, og få rede på hvor mange personer man her har med å gjøre. Et spørsmål som under tellingen uunngåelig melder seg er: Er dette en pastisj over Da Vincis «Den siste nattverd» med Jesus og de tolv disiplene? Svaret gir seg idet man er ferdig med tellingen: Nei. Det er bare elleve personer på bildet – Da Vincis hadde tretten. Men er «nei» det endelige svaret? Tja.

For det første: Man glemmer å telle fotografen. «Fotografen?» sier du, «Det er jo et maleri». Ja, det er et maleri, men det er hevet over tvil at Rockwell har jukset her, ved først å fotografere situasjonen for så å male fotografiet. Den så til de grader tilforlatelige stemningen i bildet er det umulig å male direkte, den må først fanges med et fotoapparat. Dessuten – Måten mannen nederst til høyre forholder seg til fotografen på, stirrende like inn i linsen, bekrefter denne hypotesen. Det er grenser for hvor lenge man orker å stirre en maler i arbeid like inn i øynene.

Så langt kan vi altså stadfeste at det er tolv personer til stede, elleve i bildet, pluss fotografen. Hvor er så den trettende? Jo, når man tar bildet nærmere i øyensyn, rammes man av en flau erkjennelse av å ha oversett noe helt åpenbart. Se på den lille jenten bakerst, på bordets venstre side. Smiler hun? Ja, hun gjør det. Er smilet ekte? Ja, utvilsomt, hun smiler også med øynene (Et barn klarer ikke å forfalske et smil så godt som dette). Er det sannsynlig at hun hadde smilt så hjertelig om hun var det eneste barnet på festen? Nei, aldri i verden om hun hadde vært ved et sånt humør på en fest uten å ha selskap av en jevnaldrende, med alle de langekkelige timene hun i så tilfelle hadde hatt i vente, i selskap med bare voksne. Det må være enda et barn til stede, det er det ingen tvil om. Sannsynligvis har vedkommende fått plass ved enden av bordet, nærmest oss. Hun er bare for lav til å komme med på bildet. Så det er tretten til stede. Tolv disipler og én Kristus, her legemliggjort som mannen i dress bak bordet, hvis kropp er innhyllet av en helfigur-glorie av sollys gjennom gardinene. Dette er utviltsomt en pastisj. Da Vincis ånd lurer i bakgrunnen.

Bildets hovedperson, dets Judas, finner vi i tjenestekvinnen med kalkunen. Ikke bare er hun bildets eneste proletar, hun er også den eneste på bildet med briller, et tydelig tegn på at ting er i ferd med å skje – Rockwell antyder at den røde drømmen er i ferd med å virkeliggjøres, og at kvinnen er klar til å innta de borgerlige kontorene, mens gjestene rundt bordet, blinde som de er i sin mangel på optiske remedier, ikke ser planen som er i ferd med å settes ut i live like for øynene på dem.

Fra kvinnens krage henger det et ansikt. Ved første øyekast kan det være vanskelig å se hvem det er, delvis skjult som vedkommende er. Men ved andre øyekast mister man tvilen.

Det er Marx hun har hengende om halsen, for anledningen frydende seg over at det han i over nitti lange år har ventet på, snart skal skje.

Men. Kikker man noen centimeter ned fra kalkunen som vår helt står og holder, oppdager vi at det har oppstått et problem: Hvordan skal hun greie å plassere det digre fatet på bordet? Den nesten skallede mannen til venstre i bildet har registrert vanskene hun har med å utføre sitt arbeid, og han ler og morer seg. Han kunne veldig lett ha strukket ut armen og flytte litt på glasset sitt, men han lar ikke sjansen gå fra seg, heller ikke denne, til å utøve sin medfødte makt, her gjennom hån av vår proletarprinsesse. Som om ikke det var nok, ser vi mannen til høyre ondskapsfullt skyve tallerkenen sin lenger inn på bordet for å vanskeliggjøre plasseringen av kalkunen ytterligere. Akk, de stakkars borgermenneskene aner ikke hvilken grusom skjebne som venter dem.

La oss atter plante Da Vinci i våre bakhoder når vi nå tar en nærmere titt på den tapre kvinnens fjes:

Den oppmerksomme betrakter vil oppdage at det slett ikke er den forventede fortvilelsen kvinnens ansikt gir uttrykk for. Vi ser vitterlig antydning til et smil, og man stiller seg uunngåelig spørsmålet: Har jeg ikke sett dette smilet før? Og svaret kommer like snart: Jo visst:

Tjenerkvinnens tilbakeholdne smil røper fornøyelse over planen hun er i ferd med å sette ut i live, en fornøyelse hun må gjøre sitt beste for å skjule. Samtidig går det opp for oss: Mona Lisa er hele arbeiderklassens stam-mor. Ringen er sluttet.

Så til detaljene:

– Nederst til venstre stikker det ut noen foldede hender. Hvems hender er det egentlig? Det kunne se ut som de prøver å kvele kvinnen. Er det en fjortende person her? En bi-proletar? Dessverre er nok svaret et rungende nei, kvelningshypotesen må vi nok kaste. Kvinnen smiler jo. Hendene må være noe annet.

– Vannet i glassene er forsåvidt greit nok malt, men at borgerskapet ikke tar seg råd til annet enn vann til maten, det kjøper jeg bare ikke. 

– Purren som ligger på bordet er et lite imponerende skue. Det ser ut som Rockwell har glemt å male dem ferdig.

– Fruktfatet fremst i bildet ser mest ut som det er en papp-plate med påmalte frukter. Det er så dårlig malt at man virkelig må begynne å lure på om vertskapet ikke har råd til ekte frukt.

– Sølvtøyet er malt svært realistisk, og geléen på bordet likeså. Rockwell burde holde seg til å male sølv og gelé, gjerne i kombinasjon. 

Konklusjon:

Håndverksmessig er maleriet sånn midt på treet, og rent kunstnerisk kan det i beste fall kalles en skisse. Som politisk manifest er «Freedom from want» en kladd, et forarbeid til arbeiderklassens manuskript i opprøret mot det etablerte. Dette kunstverket – for ikke å si hærverket – fortjener ikke engang terningkast. Men et steinkast skal det få.