"Hva er vel selve livet, annet enn en knopp på en falmende rose, en kryptert sannhet vi håper vil springe ut i blomst og åpenbare seg for sjelen når døden tar bolig i våre legemer."
Hva ville vel kunsten vært foruten symbolikk? En firefelts motorvei gjennom det ordinæres omgivelser? En vei utenom selvransakelsens stier og dens krumspring inn i en dypere forståelse? Vi skal ta for oss Edvard Hopper, nærmere bestemt hans "Excursion into philosophy", et maleri hvor selv tittelen er et minefelt av potensielle feiltolkninger.
Ved første øyekast fremstår ikke Edvard Hopper's "Excursion into philosophy" som noe annet enn en fremstilling av skuffelsen kombinasjonen av en utlest "The game" og erektil dysfunksjon vil gi. Vi ser denne halvnakne musè med ansiktet vendt mot veggen, en indikasjon på kvinnens nyfunnede innsikt i menneskets begrensninger, der hun sammenkrøllet i utilfredstillthet har underkastet seg livets skuffelser der hun nå, for første gang må ta innover seg menneskehetens fysiske hjelpeløshet, mens viten om at det finnes hinder så store at selv ikke menn klarer og overkomme dem brer seg over henne og manifesterer seg i hennes naive sinn.
Vi ser ham, beseiret på sengekanten , ved siden av ham et eksemplar av "The game" oppslått på siste side,mens ansiktet hans bærer vitne om en forferdelse som bare kan ha oppstått i det han forstår at den ikke inneholder noen som helst instruksjoner om hvordan man overkommer kjødets sviktende blodsirkulasjon, og vi får beskue ham i paradigmeskifte mellom lykkelig uvitenhet og melankoli her han nå etterlates handlingslammet i handlingslemmet, med kun det spirituelle igjen å leve for som en verdiløs krykke, en uverdig erstatning for en tapt manndom, men ser vi forbi førsteinntrykket, det åpenbare, forstår vi at dette bare er svada.
Velger vi å se bort ifra metafysikkens overfladiske tilstedeværelse og fórer våre erigerte egoer med nedlatenhet, vil maleriets reelle tematisering åpenbare seg for oss : kvinnens blottlagte anus representerer selvfølgelig kunsten selv, en utildekket sannhet som med letthet lar seg beskue av forståsegpåere, noe Edvard Hopper delvis vulgært overtydeliggjør ved å plassere den åpne boken ved siden av henne, dvs. kunsten, på sengen, ergo kunsten er en åpen bok for den intelligente. Mannen fungerer simpelthen som en representasjon av de utenforstående, et symbol på hvordan man med enkle, subtile grep kan jage vekk kunstnysjerrige ved å få dem til og føle seg dumme så fort de prøver å tolke kunstens vage hint, noe man tydelig gjenkjenner i Hopper's fremstilling av mannen som noe ynkelig som frivillig har kapitulert ovenfor sin egen ignoranse.
Vi ser ham, beseiret på sengekanten , ved siden av ham et eksemplar av "The game" oppslått på siste side,mens ansiktet hans bærer vitne om en forferdelse som bare kan ha oppstått i det han forstår at den ikke inneholder noen som helst instruksjoner om hvordan man overkommer kjødets sviktende blodsirkulasjon, og vi får beskue ham i paradigmeskifte mellom lykkelig uvitenhet og melankoli her han nå etterlates handlingslammet i handlingslemmet, med kun det spirituelle igjen å leve for som en verdiløs krykke, en uverdig erstatning for en tapt manndom, men ser vi forbi førsteinntrykket, det åpenbare, forstår vi at dette bare er svada.
Velger vi å se bort ifra metafysikkens overfladiske tilstedeværelse og fórer våre erigerte egoer med nedlatenhet, vil maleriets reelle tematisering åpenbare seg for oss : kvinnens blottlagte anus representerer selvfølgelig kunsten selv, en utildekket sannhet som med letthet lar seg beskue av forståsegpåere, noe Edvard Hopper delvis vulgært overtydeliggjør ved å plassere den åpne boken ved siden av henne, dvs. kunsten, på sengen, ergo kunsten er en åpen bok for den intelligente. Mannen fungerer simpelthen som en representasjon av de utenforstående, et symbol på hvordan man med enkle, subtile grep kan jage vekk kunstnysjerrige ved å få dem til og føle seg dumme så fort de prøver å tolke kunstens vage hint, noe man tydelig gjenkjenner i Hopper's fremstilling av mannen som noe ynkelig som frivillig har kapitulert ovenfor sin egen ignoranse.
Det er mye man kan si om Edvard Hopper's "Excursion into philospohy" men det mest åpenbare her er hans unike evne til å skape unifikasjon innen kunstens bedrevitenskapelige felt ved å gjøre kunsten enda mer utilgjengelig og banal for den vanlige borger - et bevis på at fremmedgjøring fremdeles er et av kunstens viktigste redskaper, og at kunsten fremdeles tilhører eliten.
