Borgerskapets siste måltid – et gastronomisk feilskjær

«Freedom from want» er Norman Rockwells siste desperate forsøk på å mane proletariatet til kamp. Men i sin forbauselse over oppgavens vanskelighet, slenger kunstneren seg villig utfor overtydelighetens stup. Rockwell fornekter seg ikke.

Alt under urfremvisningen av «Freedom from want» ble bildet avslørt som det kommunistiske, oppviglerimanende makkverket det er. Det er i det hele tatt et under at bildet i våre liberale dager fremdeles henges opp i utstillinger til allmenn beskuelse – for ikke å si avsky.

Det første som slår oss i møtet ved dette verket – noe som fra kunstnerens side er ment å bidra til forvirring – er det høye antallet personer som er avbildet. Det tar en stund å få oversikt over det hele, og få rede på hvor mange personer man her har med å gjøre. Et spørsmål som under tellingen uunngåelig melder seg er: Er dette en pastisj over Da Vincis «Den siste nattverd» med Jesus og de tolv disiplene? Svaret gir seg idet man er ferdig med tellingen: Nei. Det er bare elleve personer på bildet – Da Vincis hadde tretten. Men er «nei» det endelige svaret? Tja.

For det første: Man glemmer å telle fotografen. «Fotografen?» sier du, «Det er jo et maleri». Ja, det er et maleri, men det er hevet over tvil at Rockwell har jukset her, ved først å fotografere situasjonen for så å male fotografiet. Den så til de grader tilforlatelige stemningen i bildet er det umulig å male direkte, den må først fanges med et fotoapparat. Dessuten – Måten mannen nederst til høyre forholder seg til fotografen på, stirrende like inn i linsen, bekrefter denne hypotesen. Det er grenser for hvor lenge man orker å stirre en maler i arbeid like inn i øynene.

Så langt kan vi altså stadfeste at det er tolv personer til stede, elleve i bildet, pluss fotografen. Hvor er så den trettende? Jo, når man tar bildet nærmere i øyensyn, rammes man av en flau erkjennelse av å ha oversett noe helt åpenbart. Se på den lille jenten bakerst, på bordets venstre side. Smiler hun? Ja, hun gjør det. Er smilet ekte? Ja, utvilsomt, hun smiler også med øynene (Et barn klarer ikke å forfalske et smil så godt som dette). Er det sannsynlig at hun hadde smilt så hjertelig om hun var det eneste barnet på festen? Nei, aldri i verden om hun hadde vært ved et sånt humør på en fest uten å ha selskap av en jevnaldrende, med alle de langekkelige timene hun i så tilfelle hadde hatt i vente, i selskap med bare voksne. Det må være enda et barn til stede, det er det ingen tvil om. Sannsynligvis har vedkommende fått plass ved enden av bordet, nærmest oss. Hun er bare for lav til å komme med på bildet. Så det er tretten til stede. Tolv disipler og én Kristus, her legemliggjort som mannen i dress bak bordet, hvis kropp er innhyllet av en helfigur-glorie av sollys gjennom gardinene. Dette er utviltsomt en pastisj. Da Vincis ånd lurer i bakgrunnen.

Bildets hovedperson, dets Judas, finner vi i tjenestekvinnen med kalkunen. Ikke bare er hun bildets eneste proletar, hun er også den eneste på bildet med briller, et tydelig tegn på at ting er i ferd med å skje – Rockwell antyder at den røde drømmen er i ferd med å virkeliggjøres, og at kvinnen er klar til å innta de borgerlige kontorene, mens gjestene rundt bordet, blinde som de er i sin mangel på optiske remedier, ikke ser planen som er i ferd med å settes ut i live like for øynene på dem.

Fra kvinnens krage henger det et ansikt. Ved første øyekast kan det være vanskelig å se hvem det er, delvis skjult som vedkommende er. Men ved andre øyekast mister man tvilen.

Det er Marx hun har hengende om halsen, for anledningen frydende seg over at det han i over nitti lange år har ventet på, snart skal skje.

Men. Kikker man noen centimeter ned fra kalkunen som vår helt står og holder, oppdager vi at det har oppstått et problem: Hvordan skal hun greie å plassere det digre fatet på bordet? Den nesten skallede mannen til venstre i bildet har registrert vanskene hun har med å utføre sitt arbeid, og han ler og morer seg. Han kunne veldig lett ha strukket ut armen og flytte litt på glasset sitt, men han lar ikke sjansen gå fra seg, heller ikke denne, til å utøve sin medfødte makt, her gjennom hån av vår proletarprinsesse. Som om ikke det var nok, ser vi mannen til høyre ondskapsfullt skyve tallerkenen sin lenger inn på bordet for å vanskeliggjøre plasseringen av kalkunen ytterligere. Akk, de stakkars borgermenneskene aner ikke hvilken grusom skjebne som venter dem.

La oss atter plante Da Vinci i våre bakhoder når vi nå tar en nærmere titt på den tapre kvinnens fjes:

Den oppmerksomme betrakter vil oppdage at det slett ikke er den forventede fortvilelsen kvinnens ansikt gir uttrykk for. Vi ser vitterlig antydning til et smil, og man stiller seg uunngåelig spørsmålet: Har jeg ikke sett dette smilet før? Og svaret kommer like snart: Jo visst:

Tjenerkvinnens tilbakeholdne smil røper fornøyelse over planen hun er i ferd med å sette ut i live, en fornøyelse hun må gjøre sitt beste for å skjule. Samtidig går det opp for oss: Mona Lisa er hele arbeiderklassens stam-mor. Ringen er sluttet.

Så til detaljene:

– Nederst til venstre stikker det ut noen foldede hender. Hvems hender er det egentlig? Det kunne se ut som de prøver å kvele kvinnen. Er det en fjortende person her? En bi-proletar? Dessverre er nok svaret et rungende nei, kvelningshypotesen må vi nok kaste. Kvinnen smiler jo. Hendene må være noe annet.

– Vannet i glassene er forsåvidt greit nok malt, men at borgerskapet ikke tar seg råd til annet enn vann til maten, det kjøper jeg bare ikke. 

– Purren som ligger på bordet er et lite imponerende skue. Det ser ut som Rockwell har glemt å male dem ferdig.

– Fruktfatet fremst i bildet ser mest ut som det er en papp-plate med påmalte frukter. Det er så dårlig malt at man virkelig må begynne å lure på om vertskapet ikke har råd til ekte frukt.

– Sølvtøyet er malt svært realistisk, og geléen på bordet likeså. Rockwell burde holde seg til å male sølv og gelé, gjerne i kombinasjon. 

Konklusjon:

Håndverksmessig er maleriet sånn midt på treet, og rent kunstnerisk kan det i beste fall kalles en skisse. Som politisk manifest er «Freedom from want» en kladd, et forarbeid til arbeiderklassens manuskript i opprøret mot det etablerte. Dette kunstverket – for ikke å si hærverket – fortjener ikke engang terningkast. Men et steinkast skal det få.

Anmeldelse av "Excursion into philosphy" – en reise ut av kunsten

"Hva er vel selve livet, annet enn en knopp på en falmende rose, en kryptert sannhet vi håper vil springe ut i blomst og åpenbare seg for sjelen når døden tar bolig i våre legemer." 

Hva ville vel kunsten vært foruten symbolikk? En firefelts motorvei gjennom det ordinæres omgivelser? En vei utenom selvransakelsens stier og dens krumspring inn i en dypere forståelse? Vi skal ta for oss Edvard Hopper, nærmere bestemt hans "Excursion into philosophy", et maleri hvor selv tittelen er et minefelt av potensielle feiltolkninger.

Ved første øyekast fremstår ikke Edvard Hopper's "Excursion into philosophy" som noe annet enn en fremstilling av skuffelsen kombinasjonen av en utlest "The game" og erektil dysfunksjon vil gi. Vi ser denne halvnakne musè med ansiktet vendt mot veggen, en indikasjon på kvinnens nyfunnede innsikt i menneskets begrensninger, der hun sammenkrøllet i utilfredstillthet har underkastet seg livets skuffelser der hun nå, for første gang må ta innover seg menneskehetens fysiske hjelpeløshet, mens viten om at det finnes hinder så store at selv ikke menn klarer og overkomme dem brer seg over henne og manifesterer seg i hennes naive sinn.
        Vi ser ham, beseiret på sengekanten , ved siden av ham et eksemplar av "The game" oppslått på siste side,mens ansiktet hans bærer vitne om en forferdelse som bare kan ha oppstått i det han forstår at den ikke inneholder noen som helst instruksjoner om hvordan man overkommer kjødets sviktende blodsirkulasjon, og vi får beskue ham i paradigmeskifte mellom lykkelig uvitenhet og melankoli her han nå etterlates handlingslammet i handlingslemmet, med kun det spirituelle igjen å leve for som en verdiløs krykke, en uverdig erstatning for en tapt manndom, men ser vi forbi førsteinntrykket, det åpenbare, forstår vi at dette bare er svada.

Velger vi å se bort ifra metafysikkens overfladiske tilstedeværelse og fórer våre erigerte egoer med nedlatenhet, vil  maleriets reelle tematisering åpenbare seg for oss : kvinnens blottlagte anus representerer selvfølgelig kunsten selv, en utildekket sannhet som med letthet lar seg beskue av forståsegpåere, noe Edvard Hopper delvis vulgært overtydeliggjør ved å plassere den åpne boken ved siden av henne, dvs. kunsten, på sengen, ergo kunsten er en åpen bok for den intelligente. Mannen fungerer simpelthen som en representasjon av de utenforstående, et symbol på hvordan man med enkle, subtile grep kan jage vekk kunstnysjerrige ved å få dem til og føle seg dumme så fort de prøver å tolke kunstens vage hint, noe man tydelig gjenkjenner i Hopper's  fremstilling av mannen som noe ynkelig som frivillig har kapitulert ovenfor sin egen ignoranse. 

Det er mye man kan si om Edvard Hopper's "Excursion into philospohy" men det mest åpenbare her er hans unike evne til å skape unifikasjon innen kunstens bedrevitenskapelige felt ved å  gjøre kunsten enda mer utilgjengelig og banal for den vanlige borger - et bevis på at fremmedgjøring fremdeles er et av kunstens viktigste redskaper, og at kunsten fremdeles tilhører eliten. 

Anmeldelse av "Blå kjole i okergul lenestol" av Henri Matisse

Det er beklagelig, men det er faktisk helt umulig å lese navnet "Matisse" uten å legge merke til at navnet hans minner veldig om den norske infinitivskonstruksjonen "må tisse".

"Blå kjole i okergul lenestol" er det dyreste utenlandske maleriet i Norge. Det koster ca. 100 millioner kroner. Det er det definitivt verdt, for maken til naturtro maleri skal man lete lenge etter. Det er nesten så jeg tror det er et fotografi. Neida. 

Et sjakktrekk av Matisse er å male et maleri på maleriet. Dette gir maleriet hans dybde. Litt synd at han ikke malte et maleri også på dette maleriet.

Tittelen på maleriet sier noe om fargene på bildet, og om interiøret. Det er tre ting å si om dette:

• Dette med "Blå kjole" har ingenting med dette maleriet å gjøre. Kvinnens kjole er i beste fall lilla.
• Det er ikke fargen på kjolen og lenestolen som er interessant her. Se på peisen da. Hvem er det som har rosa peis? 
• Jeg kan ikke forstå annet enn at det er fliser på veggen. Litt rart med fliser i stuen (hvis ikke det er et maleri fra badet da).

Det er egentlig mye mer å si om dette maleriet, om hvor slurvete Matisse har vært når han har fargelagt det (han må ha hatt en veldig utsø hånd), men slurvet er for omfattende til at jeg gidder å kommentere det i detalj. Det ser forresten ut som noen har skrapt i maleriet med en skarp gjenstand på hendene til kvinnen:

Jeg vet ikke om jeg skal si at det er synd, rent estetisk har det ingenting å si for maleriet. Jeg tror forresten jeg vet hvorfor maleriet er så dyrt. Det er på grunn av rammen. Se her da:

Ellers ser maleriet helt greit ut. Man har behandlet det bra, og ikke sparket på det eller dyppet det i vann. Matisse er utvilsomt den største kunstneren som noensinne har malt et maleri av en kvinne som sitter i en okergul lenestol. 

Anmeldelse av "Golden Anniversary" av Vladimir Kush

Med "Golden Anniversary" tar Vladimir Kush bananen med inn i det neste årtusen. Men han må kakke noen egg på veien.

Maleriet er en gjengivelse av bananhimmelen. Vi ser en tynn banan (bananenes svar på sankt Peter) som tar imot en nyankommen banan i bananteleportøren. Kush prøver med dette bildet å vise at man er seg selv og sine nærmest: Siden menneskene ikke bryr seg om bananene, må de ta hånd om hverandre.

Positivt

• Å ha med månen på himmelen er kult. Den ligner jo på en banan. 

Negativt

• Skyene på himmelen ser ikke ut som skyer. Ekte skyer ligger høyere på himmelen.

• Bananene som ligger og slapper av på stranden er helt uten personlighet, mens bananen som henger i treet har et tydelig fjes. Det kan virke som Kush ikke klarer å bestemme seg for om bananer i bananhimmelen skal være skrelt eller ikke.

• At det vokser blomster høyt oppi treet til venstre på bildet, det kjøper jeg bare ikke. (Riktignok kan man oppleve jordansamlinger i gropen mellom greinen og stammen, der blomster kan vokse, men så åpent som treet står, og så forblåst som det må være der, tviler jeg på at det kan samles jord i noen av gropene på det treet. Dessuten vokser ikke blomsten helt inne ved stammen. Dette er for dårlig.)

• Bananen som ligger og flyter uti sjøen midt på bildet gjør meg litt usikker. Er han i havsnød eller bare koser han seg. Kush kunne gjort dette tydeligere ved å tegne fjes på denne bananen: Smilefjes betyr kose seg, surefjes betyr havsnød. Det er ennå ikke for sent å gjøre dette.

• Vi kan skimte solen bak treet til venstre på bildet. Da er det litt rart at det er sollys på denne siden av treet.

• Vi ser en stein som kan minne om en haifinne et stykke uti vannet, litt til høyre for bananen som ligger der. Det får betrakteren til å tro at det er hai i vannet. Det er ikke bra. Dette skal liksom være bananhimmelen.

Oppsummering

I "Golden Anniversary" bryter Kush alle kunstens regler og gjør seg dummere enn han er. Han blåser i natulovene og slurver med detaljene. Dette er stor kunst.